Derfor er frontfaget så viktig

Ifølge årets rapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), fikk offentlige ansatte den laveste lønnsveksten i 2020. Partene i arbeidslivet anslo i 2020 at årslønnsveksten i industrien kom til å bli 1,7 prosent, årslønnsveksten endte imidlertid samlet sett på 2,2 prosent. Til sammenlikning fikk ansatte i staten en årslønnsvekst på 1,8 prosent mens kommuneansatte fikk en årslønnsvekst på 1,7 prosent.

Forståelig nok har dette skapt mye frustrasjon blant offentlige ansatte som holdt seg tro til anslagene fremforhandlet i 2020, og flere ønsker nå at offentlig sektor skal få en klar kjøpekraftforbedring. Frontfagsrammen, altså den lønnsveksten partene i arbeidslivet mener norsk, eksportutsatt industri tåler i 2021, endte på 2,7 prosent. Det innebærer en reallønnsnedgang, ettersom prisutviklingen spås å ende på 2,8 prosent. Dersom offentlige ansatte skal få en kjøpekraftforbedring, må altså lønnsoppgjøret i offentlig sektor bli høyere enn frontfagsrammen på 2,7 prosent.

Isolert sett stemmer det at ansatte i industrien i privat sektor fikk en høyere lønnsøkning i 2020 enn offentlige ansatte. Dette kan selvfølgelig virke urettferdig for noen ettersom mange offentlig ansatte har stått i frontlinjen under koronapandemien. Men for å få et riktig bilde av lønnsutviklingen, må vi se hvordan lønningene har utviklet seg over tid (se figur). For eksempel har ansatte i staten siden 2016 hatt en høyere gjennomsnittlig lønnsutvikling enn ansatte i industrien.

Dette kan delvis forklares med at det fra 2016 til 2018 var et fall i typiske høytlønnede kontoryrker, mens andelen arbeidere med fysiske arbeidsoppgaver økte. Samlet sett har dette bidratt til å dra ned den gjennomsnittlige lønnsveksten i industrien. Dette kalles sammensetningseffekt.

Denne effekten kan også delvis forklare hvorfor norsk industri fikk høyere lønnsvekst i 2020 enn først antatt. Gjennom et arbeidsår vil det være flere forhold som kan påvirke en arbeidsgruppes gjennomsnittslønn. For eksempel kan endringer i stillingsstruktur, antall sysselsatte og sammensetningen av arbeidsstyrken påvirke om gjennomsnittslønnen blir lavere eller høyere. At flere lavtlønnede er permitterte eller har mistet jobben under koronapandemien, kan eksempelvis forklare at gjennomsnittslønnen i industrien ble høyere enn forventet i 2020.

Frontfagsmodellen er fundamentet for norsk lønnsdannelse og den går ut på at norsk eksportindustri skal forhandle først i lønnsoppgjøret. Man legger til grunn at lønnsveksten for den delen av industrien som er utsatt for internasjonal konkurranse, ikke må være større enn at de beholder sin konkurransekraft. Tanken bak modellen er at hvis andre bransjer får øke sine lønnstillegg mer enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der. Da vil norske virksomheter risikere å tape i konkurransen mot virksomheter i andre land. I verste fall kan dette lede til høyere arbeidsledighet og industridød. Det vil kunne svekke norsk økonomi og på sikt true velferdsstaten.

I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning av lønnsdannelsen er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen.

Historisk har frontfagsmodellen også bidratt til lønnsutjevning i både offentlig og privat sektor, og den har vært bra for lavtlønngrupper. Mulighetene til å påvirke fordelingen og ivareta hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn er større med en samordnet lønnsdannelse. Hvis vi i større grad skal overlate lønnsdannelsen til markedet, øker faren for at det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulik.

Resultatet fra frontfagsoppgjøret legger føringer for alle andre oppgjør. Det betyr imidlertid ikke at alle andre lønnsforhandlinger må ende på samme resultat hvert år. Noen grupper kan få mer det ene året og mindre et annet. Poenget med modellen er at lønnsveksten over tid skal være på linje med resultatene i frontfaget.