Kjære renholdere!

Leger hadde ikke kunnet ta imot pasienter uten dere, behandlingen av koronasmittede hadde ikke kunnet foregå på en skikkelig måte uten dere. Tenk, vi trengte altså utbrudd av et potensielt dødelig virus før dere fikk den anerkjennelsen dere alltid har fortjent.

Jeg har de siste årene blitt kjent med mange av dere, og for en gjeng dere er, for et humør dere har, så støtt dere står i fagforeningen deres og så utrolig dårlig dere behandles av arbeidsgiver, kunder og "folk flest".

Vi har hatt flere møter sammen. Dere kommer rett fra jobb, en jobb som blir vanskeligere og vanskeligere å utføre. Ikke fordi dere ikke kan jobben deres. Nei, dere kan renhold, dere forstår renhold og dere vil gjerne gjøre jobben deres på en skikkelig måte. Dere vil gjøre ordentlig arbeid, det må være rent, sier dere.

Ryggene deres verker, skuldrene verker, bena verker…men det må jo være rent etter dere. Ingen skal si at dere ikke gjør ordentlig arbeid. Fortvilet ser dere med slitent blikk på at samfunnet driter i yrket deres. Dere skal ikke bare gjøre rent, sier kunden. Dere skal gjøre det fort! Fort er billig, og billig er visst bra. Det skal gjøres billigst mulig til enhver pris. Tror dere at Kari og Ola Nordmann vet hvor kort tid dere fikk lov til å bruke på å vaske hotellrommet de skal overnatte på?

På 20 minutter skal dere vaske toalettet, badekaret, vasken, speilet, gulvet på badet, skifte sengetøy, tømme søppel, tørke støv, støvsuge, ta med oppvask ut av rommet, legge inn nye håndklær fylle opp såpe, sette frem te/kaffe...lista er lengre, men jeg orker ikke fullføre den. Jeg blir bare trist. Dere skal klare dette opp til 20 ganger på en dag. Dere løper fra rom til rom. Løper gjennom gangen med traller, mopper og støvsugere. Dere må bli ferdig i tide, hvis ikke vanker det grov kjeft, sjikanering og trusler om oppsigelser. "Hvis du ikke trives, så kan du jo bare slutte," sier de. Men dere hverken kan eller vil det. Dere har gode kollegaer, dere passer på hverandre, dere er hverandres sikkerhetsnett.

Alenemoren med fem barn, kan ikke bare slutte. Lønna hennes strekker knapt til, med fem barn har ikke egenutvikling og utdannelse vært en mulighet. Ikke en gang en fjern drøm. Hun bruker tiden til andre drømmer, like urealistiske, men kanskje en gang oppnåelig? Hun drømmer om at hun en dag skal ha en jobb der hun, uten frykt for å miste jobben, kan ta en spisepause i løpet av dagen. Hun trenger ikke den halvtimen hun har rett på. Bare ti minutter ville hjulpet.

Hun som nå er 60 år og har vasket etter oss i de 40 årene hun har vært i Norge, kan ikke bare slutte. Selv om kroppen hennes er utslitt. Hun sover dårlig, fordi kroppen verker, hun smiler sjelden, fordi kroppen verker. Hun vet at hun må holde ut litt til. Får negative tilbakemeldinger fra kunder, hun hilser ikke blidt på gjestene på hotellet. Hun vil gjerne smile og hilse, men hun har så vondt.

En kelner fra et av Oslos største hoteller ringte meg en dag og sa: "Dere må hjelpe dem. Det sitter renholdere og griner i garderoben hver dag." Med skam i stemmen sa jeg at jeg visste det, jeg hadde hørt det før.

Renholdsbransjen er en spiral på vei mot bunnen. Anbud skal vinnes, til enhver pris. Når du leverer inn et anbud som er 30 prosent lavere enn nest billigste anbud, så vet jeg hvor du planlegger å spare. Det er i lønna til sliterne dine. Når de blir syke, gjøres alt som tenkes kan for å slippe å betale sykepenger. Hjemme med sykt barn? Da blir du ikke trodd før du har bekreftelse fra skolen eller barnehagen om at barnet faktisk var borte/sykt. Du er renholder, arbeidsgiver tror ikke på deg slik han tror på meg.

Hva kan vi i Parat gjøre for dere? Vi har sagt det mange ganger før, men gjentar det gjerne: "Vi er i samme kamp for en anstendig arbeidsdag. Så lenge dere kjemper, så lover vi å kjempe med dere. Hver dag, hver time, hvert minutt. Sammen skal vi få det til!"

Ståle Botn

Rådgiver i Parat