Klarer ikke å løse samfunnsoppdraget
KOMMENTAR: Pandemien har avdekket store utfordringer med bemanningen ved Oslo universitetssykehus. Når et betydelig antall ansatte slutter for å gå over i annen stilling i det private med mindre belastning og høyere lønn, må noe gjøres, skriver Anders Fredheim, foretakstillitsvalgt for Parat.
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.
Oslo universitetssykehus er inne i en situasjon som vi ikke har sett maken til i nyere tid. Etter en lang periode med stor belastning, spesielt på intensivenhetene, iverksetter sykehuset nå tiltak for bedre å imøtekomme utfordringen.
Sykehuset har lagt planer for omdisponering av 1 – 2 prosent personale fra alle klinikker til akuttklinikken og medisinsk klinikk som et tiltak i pandemien ved økt tilstrømming til sykehuset. Dette mener jeg er et symptom på en grunnbemanning som er altfor lav.
Det er trist at de øvrige diagnoser og pasientkategoriene skal nedprioriteres –
sykdom bør aldri nedprioriteres på noen måte. Det kan i mange tilfeller føre til et lengre og mer kostbart forløp.
Sykehuset har over mange år kuttet kostnader og nedbemannet for å spare midler til investeringer. Det har ikke ført til oppsigelser, men stillinger som fratredes blir ikke besatt på nytt. Dette er bare trist. Pasientene skal ikke tilsidesettes med grunnlag i sykehusets behov for nyinvesteringer.
Nedbemanning fører til en lavere kapasitet og kvalitet på alle områder. Dette gjelder ikke bare somatiske avdelinger, men hele sykehuset med alle klinikker, seksjoner og enheter.
Samtidig er det i disse dager en økning av sykdom i alle rekker internt på sykehuset, og sykehuset planlegger for et sykefravær på 20 prosent.
Ikke bare har det vært en nedbemanning over flere år, men drift og vedlikehold rammes også i betydelig grad. Til tider har det også ført til en nedprioritering av sikkerheten på sykehuset. Sikkerhetsseksjonen har i mange år blitt nedbemannet som igjen har ført til økt bruk av innleie, med alt hva det medfører.
Etter mitt syn er forutsetningene for å løse samfunnsoppdraget ikke tilstrekkelige.
Sykehuset bør tilføres økte økonomiske rammer. Det må gjøres en økning i grunnbemanningen ved intensivenheten, men også jevnt over på hele sykehuset.
Samtidig bør de ansatte gis en konkurransedyktig lønn. Når et betydelig antall ansatte slutter for å gå over i annen stilling i det private med mindre belastning og høyere lønn, må noe gjøres.
Da holder det ikke med covid-tiltak, men varig økning av permanente driftsmidler.
