Bekymret for en ruspolitikk som vil tillate mer

Bildetekst: Adresseavisen skriver for tiden mye om narkotikabruken blant unge i Trondheim, og slik ser salgdoser av Ecstasy ut. Bakgrunnen er politiets bekymring for økende bruk, både i utelivet og i andre miljøer. I denne kronikken skriver politi-topper i Trøndelag hva de mener om rusreformen. FOTO: TRØNDELAG POLITIDISTRIKT

Skrevet av: Arve Nordtvedt (Politistasjonssjef i Trondheim og leder i GDE midt), Snorre Haugdahl (Politistasjonssjef på Innherred og leder i GDE nord), Sivert B. Rannem (Politiinspektør og leder av felles forebyggende enhet) og Kjetil Ravlo (Lensmann i Vernes Lensmannsdistrikt)

19. desember 2019 leverte rusreformutvalget sitt forslag til ny rusreform. Hovedformålet med reformen er å endre myndighetenes reaksjon mot rusavhengige på bruk og besittelse av narkotika, fra straff og over på hjelp, behandling og oppfølging. Dette formålet er godt. Forslaget fra rusreformutvalget går imidlertid vesentlig lengre, og gir grunn til bekymring.

En debatt om hva som skal til for å utvikle en god ruspolitikk er viktig. Men debatten må føres på de rette premisser, slik at kunnskap og ikke følelser legges til grunn for valgene videre. Dette skal politiet også vokte seg for, samtidig som politiet må bidra med sin erfaring og kunnskap før viktige valg gjøres.

Mislykket narkotikapolitikk? Som et grunnlag for rusreformen hevdes det av noen at norsk narkotikapolitikk er mislykket. På hvilke kriterier er dette vurdert? Antall overdosedødsfall trekkes fram. Norge ligger høyt i Europa, og selv om statistikk på dette feltet kan fremstå usikker når dette sammenlignes med andre nasjoner, er det uansett lett å være enig i at ett dødsfall, er ett for mye. Antallet har falt de senere år, men her må mer gjøres. Dette handler i all hovedsak om ivaretagelse av og tilbud til de som har utviklet avhengighet til rus. Vi er enige i at innhold og kapasitet må styrkes og at et straffespor her neppe har effekt.

Hva så med det brede lag av befolkningen? Reformutvalget har gjort en grundig jobb, men har ikke akkurat overkommunisert det faktum at Norge ligger svært langt nede i statistikken med hensyn til bruk av narkotika i Europa (og resten av verden). Folkehelseinstituttet trekker fram ESPAD-undersøkelsen som viser at 6,5 prosent av norske ungdommer i alderen 15-16 år har brukt cannabis noen gang. Tsjekkia og Frankrike ligger på 30 prosent. Portugal trekkes fram i utvalgets utredning som et land å se hen til med hensyn til reformtiltak, ligger på 14 prosent, mer enn dobbelt så mye som i Norge.

Statistikker skal man være varsomme med, men i en slik sammenligning er det grunn til å spørre seg om narkotikapolitikken som sådan er mislykket, eller om det er deler av denne som bør justeres?

Politiets rolle. Politiet skal primært arbeide forebyggende. Samtidig er straffesaksarbeid fortsatt en sentral oppgave i politiets samfunnsoppdrag. Dette er et virkemiddel både for å forebygge og for å avdekke narkotikakriminalitet. Det hevdes av noen at politiet i Norge stresser og jakter rusavhengige. Vår opplevelse av dette er en helt annen. En slik tilnærming fra politiets side har gått ut på dato for flere år siden. Innsatsen som politiet har rettet mot bruk/besittelse de senere år, har heller blitt prioritert ned som følge av andre oppgaver. I Trøndelag har dette gitt seg utslag i 13,5 prosent reduksjon i antall narkotikasaker fra 2013. Av dette har antall grove saker holdt seg stabilt. Når politiet i dag oppsøker brukere av narkotika, er tilnærmingen oppmerksomhet for å hjelpe, men også for å samle informasjon som kan føre til at salgsledd og organisert kriminalitet kan avdekkes. En del av denne informasjonen mottas i god dialog med ulike miljøer, men verdifull informasjon innhentes også gjennom ransaking av f.eks. mobiltelefoner. En avkriminalisering vil fjerne denne muligheten.

Tydelighet gir trygghet. I politiet merker vi allerede at bruk av begrepet avkriminalisering skaper uklarhet, og oppfatninger om at det er legalisering av narkotika vi nå snakker om. Tradisjonell forskning innen alkoholpolitikk viser at særlig to faktorer påvirker bruk, nemlig tilgjengelighet og pris. Priser på narkotika lar seg ikke lett regulere, men vi frykter at en avkriminalisering vil gjøre noe med opplevelsen av «tilgjengelighet» for ungdom. Den fysiske tilgang på narkotika er fullt til stede i dag, men med en avkriminalisering frykter vi at det fjernes en barriere som gjør narkotika mer akseptert som rusmiddel. Dette er ikke en følelse vi har, - dette er tilbakemeldinger vi får i møter med ungdom i dag. Vi må sørge for at ungdom opplever klare grenser også i fremtiden.

Like viktig er det at vi sørger for oppfølging som fungerer når grenser passeres. Reformutvalget foreslår bl.a. å benytte pålegg om å møte for en kommunal nemd. Dette kan være et positivt tiltak, og kan gjøres uten at vi får en avkriminalisering. Fravær fra å følge opp pålegg bør imidlertid få en konsekvens. Ellers er vi vel i praksis nokså nært en legalisering?

Hvilket samfunn vil vi ha? Regjeringens intensjon er å føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer. I politiet ser vi et samfunn som har mer enn nok utfordringer med de rusmidler vi allerede har. Vi er bekymret for en ruspolitikk som vil tillate mer av det som i dag er ulovlig. Det har vi ikke råd til som samfunn verken økonomisk, eller menneskelig. Helseminister Høie uttalte i 2016 at de som blir tatt for bruk må oppleve et vendepunkt i livet, - ikke starten på en kriminell løpebane. Møtet må gi mulighet for et godt veivalg.

Vi imøteser en debatt om veivalg som kan opprettholde et tydelig signal til potensielle førstegangsbrukere om å avstå fra bruk. Vi bør ta veivalg som lar politiet beholde nødvendige virkemidler for å arbeide forebyggende, både opp mot brukere og mot organisert kriminalitet. Sist men ikke minst, veivalg som styrker omsorg og tilbud både til de som tas for bruk i en tidlig fase, og for de som utvikler rusavhengighet. Vi har mulighet til dette uten en avkriminalisering. Da justerer vi kursen og utvikler oss som velferdssamfunn.

Artikkelen er hentet fra Adresseavisen med tillatelse til å bruke artikkelen av forfatter Kjetil Ravlo.